Appelsinpik1

Det er lenge siden jeg har blogget og jeg er rusten på hvordan å begynne innlegg og kodingen jeg en gang lærte meg er tapt med tiden så designet på bloggen er skamløst et man får gratis av blogg.no. Jeg aner heller ikke hvordan jeg skal velget titler til innleggene, men jeg bare satser på at alt dette kommer tilbake til meg etterhvert. I mellomtiden bear with me, please.

For å hoppe rett inn i det så har jeg slitt med depresjon i fem år og har tidligere opplevd milde panikkanfall, men det har vært håndterbart. For rundt et år siden begynte ting å skrante igjen, men denne gangen har det ikke blitt bedre. Jeg utviklet etterhvert angst og innser nå at det er noe man ikke kan forstå med mindre man har hatt det selv. Det er et helt eget sett følelser og opplevelser jeg aldri har vært borti tidligere, hvilket gjør det så mye hardere å håndtere. Jeg anser meg selv som hardfør og viljesterk og jeg er rett og slett ikke vandt til å være hjelpesløs; det er utrolig frustrerende å ikke kunne bli frisk på egenhånd. Jeg kjenner på en enorm skam og selv om det er sykt klisjé å si det så er hver dag en kamp. Men jeg innehar en tro på at ting blir bedre og jeg gjør det jeg kan for å oppnå det.

I dag våknet jeg og kjente meg tyngre enn jeg har gjort på lenge. Jeg brukte tre timer på å komme meg ut av sengen og når jeg endelig rullet meg ut og redde den opp svært halvhjertet karret jeg meg inn på badet. Jeg fikk vasket ansiktet og gredd håret før jeg endte opp på gulvet og lå der og ulte i en halvtime før jeg krøp inn på kjøkkenet og ble liggende der i en halvtime til. Til slutt ga jeg opp frokost og bestemte meg for å kjøpe en pølse på stasjonen siden jeg måtte ut med bikkja allikevel. Etter det begynte jeg på turen opp til nærmeste DNT postkasse for å skrive navnet mitt i boken slik jeg gjør hver dag. Turen som til vanlig tar rundt 40 min. tok i dag nesten to timer, og jeg hadde et stopp der jeg måtte legge meg i lyngen og gråte litt i ren frustrasjon. Men jeg kom meg opp til slutt og etter at jeg fikk grått litt til der oppe og fått ut resten av faenskapet så tok jeg den lange veien hjem på pur trass. Resten av dagen ble bare gradvis bedre og i skrivende stund så føler jeg meg ganske bra og har fått gjort mye som har hengt over meg i flere dager.

Jeg er trøtt og omtåket så jeg vet ikke hvor sammenhengende dette innlegget er eller hvorfor jeg begynte å skrive det i det hele tatt, men pytt sann, det finner jeg sikkert ut i morgen. Jeg orker heller ikke tenke på en skikkelig slutt, men som jeg sa på starten her: Bear with me.

Jeg hører på: 7 years - Lukas Graham

Nå er det lenge siden jeg har skrevet et innlegg her og den siste faste leseren min sluttet nok å titte innom for flere år siden, men nå, klokken 02.54 en mandags morgen fikk jeg lyst til å skrive litt. 

Mye har skjedd siden jeg sist var aktiv her og jeg husker veldig lite av det. Én grunn er sikkert at jeg var full halve tiden, og resten kan vel skyldes på en blanding av psykisk sykdom og generell vimsethet. Jeg gikk ut av tredje vidregående med stryk i omtrent alle fag, noe jeg lett kunne unngått og et faktum som gnager bittert på meg nå, men hva kan jeg si? Jeg var ung og dum. Jeg fullførte et år på forfatterlinjen på buskerud folkehøyskole og bodde to år i Lierbyen i et kollektiv med særs gode jenter (og et par gutter). Jeg har vært frem og tilbake med eksen, men nå har det vært slutt lenge og sånn skal det forbli. Jeg støttet Trump under valget, og jeg angrer ikke for jeg trodde helt ærlig at han var bedre enn Hillary, men nå er jeg ganske sikker på at jeg tok feil. Jeg har funnet nakenbilder av meg selv på nettet og tenkt "pytt sann, kropp er kropp". Jeg har jobbet og festet og vært høyt og lavt og nå bor jeg hjemme igjen for første gang på rundt seks år.

Jeg skal ikke lyve å si at alt er bra for det er det slettes ikke. Jeg har slitt med psykisk sykdom i mange år, men nå er det så ille at jeg ikke klarer å håndtere det på egenhånd. Jeg har aldri vært så langt nede og jeg må helt ærlig si at livet suger. Men det kommer ikke til å suge for alltid. Jeg har så smått startet behandling og det ser ut til at jeg etterhvert vil få den hjelpen jeg trenger. Og mens jeg venter på at systemet kommer i gang så gjør jeg det jeg kan for å holde meg på bena.

Hvis jeg nå skulle begynne å blogge fast igjen så vil jeg tro at det for det meste vil dreie seg om psykisk helse, og da spesielt min psykiske helse, siden det er det som tar opp det meste av tiden min. Men jeg er også veldig aktiv og mange av døgnets timer brukes ute i skogen og oppå fjell og andre høye topper sammen med hunden, så kanskje blir det noen blider og historier fra vakre Norge også.

Og til slutt: meg fra jeg sluttet å blogge og frem til nå

Jeg hører på: Wuthering Heights - Hayley Westenra