Kort om min psyke og dagen i dag
Det er lenge siden jeg har blogget og jeg er rusten på hvordan å begynne innlegg og kodingen jeg en gang lærte meg er tapt med tiden så designet på bloggen er skamløst et man får gratis av blogg.no. Jeg aner heller ikke hvordan jeg skal velget titler til innleggene, men jeg bare satser på at alt dette kommer tilbake til meg etterhvert. I mellomtiden bear with me, please.
For å hoppe rett inn i det så har jeg slitt med depresjon i fem år og har tidligere opplevd milde panikkanfall, men det har vært håndterbart. For rundt et år siden begynte ting å skrante igjen, men denne gangen har det ikke blitt bedre. Jeg utviklet etterhvert angst og innser nå at det er noe man ikke kan forstå med mindre man har hatt det selv. Det er et helt eget sett følelser og opplevelser jeg aldri har vært borti tidligere, hvilket gjør det så mye hardere å håndtere. Jeg anser meg selv som hardfør og viljesterk og jeg er rett og slett ikke vandt til å være hjelpesløs; det er utrolig frustrerende å ikke kunne bli frisk på egenhånd. Jeg kjenner på en enorm skam og selv om det er sykt klisjé å si det så er hver dag en kamp. Men jeg innehar en tro på at ting blir bedre og jeg gjør det jeg kan for å oppnå det.
I dag våknet jeg og kjente meg tyngre enn jeg har gjort på lenge. Jeg brukte tre timer på å komme meg ut av sengen og når jeg endelig rullet meg ut og redde den opp svært halvhjertet karret jeg meg inn på badet. Jeg fikk vasket ansiktet og gredd håret før jeg endte opp på gulvet og lå der og ulte i en halvtime før jeg krøp inn på kjøkkenet og ble liggende der i en halvtime til. Til slutt ga jeg opp frokost og bestemte meg for å kjøpe en pølse på stasjonen siden jeg måtte ut med bikkja allikevel. Etter det begynte jeg på turen opp til nærmeste DNT postkasse for å skrive navnet mitt i boken slik jeg gjør hver dag. Turen som til vanlig tar rundt 40 min. tok i dag nesten to timer, og jeg hadde et stopp der jeg måtte legge meg i lyngen og gråte litt i ren frustrasjon. Men jeg kom meg opp til slutt og etter at jeg fikk grått litt til der oppe og fått ut resten av faenskapet så tok jeg den lange veien hjem på pur trass. Resten av dagen ble bare gradvis bedre og i skrivende stund så føler jeg meg ganske bra og har fått gjort mye som har hengt over meg i flere dager.
Jeg er trøtt og omtåket så jeg vet ikke hvor sammenhengende dette innlegget er eller hvorfor jeg begynte å skrive det i det hele tatt, men pytt sann, det finner jeg sikkert ut i morgen. Jeg orker heller ikke tenke på en skikkelig slutt, men som jeg sa på starten her: Bear with me.
Jeg hører på: 7 years - Lukas Graham